Viva la Riva

I går hadde jeg en tung opplevelse på sykkelen og hadde mer enn nok med å komme meg til Levico Terme. Der bestemte jeg meg for å prøve å gjøre ting litt annerledes og se hvilke utslag det kunne gi. Har trodd jeg var i grei væskebalanse, men etter en lengre samtale med proffene i Bulls så skjønte jeg at jeg kunne bli enda flinkere på restitusjon og forberedelser.

Jeg tok med meg disse tjuvtriksene tilbake til hotellrommet og gjorde meg klar for siste etappe. Siden sjette etappe var dagen jeg hadde tenkt å gi litt gass og siste dag skulle være en rolig tur etter planen var jeg mest interessert i å sjekke hvordan kroppen føltes da det dro i gang i morges.

IMG_2755

Take a chill-pill! Fortsatt lenge til start..

Oppmøtet i startbåsene har vært mer og mer bedagelig / romslig ettersom etappene har gått sin gang. Første etappen var det stappa fullt en time før start, men nå på siste etappe var det jovial stemning og null stress å spore. Alt av rittnerver og spenning var tilsynelatende fraværende og folk så ut til å glede seg til det hele var over og hadde mest fokus på å komme seg til mål.

Masteren gikk og jeg holdt posisjonen min. Strakk litt på beina i første bakken og merket med en eneste gang at det var natt og dag fra i går. Hadde plutselig en god del mer å gi og Bulls-kara sine råd hadde åpenbart hatt en god effekt. Med startnummer på sykkelen og ryttere som pusher rundt meg er det ikke vanskelig å vekke konkurranseinstinktet og la seg rive med og det som skulle være en rolig tur ble plutselig ikke det lenger nå som beina ville være med å leke.

Dermed kjørte jeg på og jobbet meg stadig fremover i feltet. I første utforparti tok jeg igjen lederne i dameklassen og fikk gratisskyss med en sterk gruppe på de flate kilometrene som fulgte. Proffsyklisten fra Topeak II, Jeremiah Bishop, lå i front av gruppa og kjørte en skikkelig monsterføring inn til dagens bakke.

Da vi gikk inn i bakken møtte vi en skikkelig vegg. Arrangøren hadde vært veldig hyggelige med oss i år og spart det “beste” til slutt. En endeløs stupbratt bakke som man virkelig måtte knekke seg oppover. I de bratteste partiene kom lederne i dameklassen tilbake og virket helt uanfektet av at det var over 25% stigning. Av og til er tyngdekraften noe skikkelig herk 🙂

Da de verste knekkene var over og hellingen var ned mot 15% hadde jeg igjen fordelen av mer trøkk i pedalene enn de små lette frøknene og klatret forbi de igjen. Like etter tok jeg igjen lederne av både grand masters og mastersklassen og følte jeg hadde en skikkelig god dag. Vi nærmet oss toppen på 2000 meter og selv om lufta var merkbart tynnere så det ut som de rundt meg slet mer enn det jeg selv gjorde.

Utforkjøringen ned igjen fra toppen startet med noen km med opp mot 30% helling. Her var jeg utrolig glad for min 180mm bremseskive foran og savnet egentlig utforsykkelen min. Men den hadde vært litt kjip å sykle opp hit, så jeg fikk klare meg med min superlette Merida Big.Nine i stedet – et bra kompromiss 😉 Jeg måtte ligge på bremsen hele tiden for å holde farta nede og hadde i bakhodet at jeg ikke ønsket en tur innom sykehuset etter målgang (som jeg var nødt til i fjor).

Kom meg ned det verste henget og kunne slippe på litt mer. Kjørte forbi enda flere lag nedover de løse grussvingene og slutter ikke å bli fascinert av hvor fort rytterne her klatrer i forhold til hvor sakte de kjører nedover. Skulle nesten tro at enkelte sykler bakkedrag for så å ta heisen ned igjen, for det er generelt ikke spesielt imponerende nedoverferdighet å spore.

I utgangen av et stiparti og inn på en grusvei står en løypevakt og taster på sin smarttelefon. Jeg tar det mest naturlige valget og suser videre ut av krysset. Fortsetter en kilometer nedover veien mens jeg hører en fløyte i det fjerne. Plutselig fornemmer jeg at det er noe som mangler – merkebånd og skilt. Kanskje var det meg han prøvde å signalere? Drar frem GPS-sporet og oppdager at det er noe som ikke stemmer… Æsj da.

Dermed er det bare å snu 180 grader og klatre en ufin kilometer til. Jeg som hadde trodd alle bakkene var over for denne gang. Ble hvert fall litt ekstra trening og 5:30 ekstra på totaltiden. Idet jeg kommer opp igjen til løypevakten er det bare å riste på hodet av hans uoppmerksomhet og ta fatt på siste tekniske nedkjøringen til eplahagene nord for Riva. Her tar jeg igjen damelaget for tredje gang i dag (som kjører råsterkt!) og masterlederne.

Nede på flata er det bare 15 km igjen til mål og et terreng som favoriserer en stor og sterk rytter med gode tempoegenskaper. Vinden blåser rett imot, så jeg kryper meg sammen og legger på det jeg er god for mens jeg suser gjennom eplehagene. Det som skulle være en rolig avslutningstur ble til slutt årets hardeste etappe, men du verden så gøy å gi gass når kroppen funker som i dag.

Kikket meg over skulderen et par ganger, men så ikke noen komme bakfra. De var sikkert minst like slitne som meg og jeg var på hjemmebane for en gangs skyld. Bare å fokusere fremover og gi jernet helt inn til Riva. Utrolig digg å se kilometersmerket og komme meg gjennom nok et Transalp på en god måte. Bare så synd at Sigmund ikke fikk dele denne opplevelsen med meg, men han er her i Riva og deler atmosfæren i det minste. Og det setter jeg stor pris på!

IMG_2760

Transalp 2015 finisher 🙂

Med dagens innsats kjørte jeg inn til 18. plass totalt (i lagkonkurransen). Dette resultatet er jo ikke tellende siden jeg kjører alene, men greit å ha en pekepin på hvor man står på en god dag.

Årets Transalp startet for et lite øyeblikk siden (føles det som) i Ruhpolding og etter over 19000 høydemeter og 35 konkurransetimer er vi nå omsider på plass i Riva del Garda – reisens endestasjon. De kommende dagene frem til vi dra hjem blir ren ferie og restitusjon. Kommer til å lufte sykkelen, strekke litt på beina og nyte det gode liv Riva har å by på frem til vi flyr hjem på tirsdag.

Dette rittet har absolutt gitt mersmak. Nå har jeg kjørt Andalucia fire ganger, Transalp to, og La Rioja en gang. Med alle disse etapperittene (og Bulls hemmeligheter) 🙂 begynner jeg nå å få en god del rutine og erfaring fra denne typen konkurranse. Jeg er overbevist på at jeg er kapabel til å kjempe om topp 15-plassering i Transalp med en jevnsterk makker og hvis du som leser dette føler deg truffet og interessert ber jeg deg om å ta kontakt.

Hvis du kjenner en eller kunne tenke deg å være med på å sponse et slikt lag er det også selvsagt noe jeg/vi er på utkikk etter. Jeg vet hva det koster og hva som kreves utenom for å kunne gjennomføre et slikt opplegg for best mulig resultat. Jeg og Sigmund kjørte med overlegg “self-service” da vi tok dette som en reise/ferie/tur/opplevelse, men skal man kjøre dette som et ritt og kjempe om plassering i toppen kreves det noe mer.

Krysser fingrene og satser på et sterkt lag både i Andalucia Bike Race og Transalp i 2016-sesongen 😉

 

Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/c/9/2/martinhaugo.com/httpd.www/wp-includes/class-wp-comment-query.php on line 405

Leave a Reply