Samlingen på sykkeløya er godt i gang

IMG_0137Det er faktisk nesten to år siden jeg var på sykkeløya Gran Canaria sist gang. Og det har vært et stort savn. I fjor på denne tiden ble timene lagt ned på rulla mens glansbildene fra sykkelparadis poppet opp som paddehatter på skjermen. Nå var det endelig vår tur igjen.

Denne gangen reiser jeg sammen med Øivind Bjerkseth og Vidar Mehl. Begge to er gode venner og habile terrengsyklister. Vidar hadde ikke vært her på mange år, mens jeg og Øivind har reist ned hit sammen en del ganger før. Mandagen fulgte vi etter trekkfuglene sørover og landet på skjema. Rett i en taxi og var på sykkelen allerede innen to timer etter hjulene på flyet berørte Spansk jord.

IMG_0116

Nytt av året er at Øivind også er ønsket velkommen inn i varmen som ambassadør og teamrytter på Team Merida Norge. Siden det er såpass ferskt har vi enda tilgode å være et offisielt UCI-lag, men starter opp som et treningsfellesskap for å styrke samhold, kameratskap og utvikling. Første dagen gikk med til utstyrssjekk og komme seg på plass.

Tirsdagen våknet vi til greit med vind og fremdeles litt overskyet vær. Egentlig helt greit, da overgangen fra norsk vinter gjør at kroppen (min spesielt) trenger litt tid på å tilpasse seg klimaet. Vi endte opp med en tur langs kysten før vi dro over knutepunktet Ayacata som man knapt kommer utenom.

IMG_0110

Onsdag helte værgudene mer mot å skru opp steketemperaturen et par hakk. Vi hadde lagt opp til en lang tur gjennom “tårenes dal” med innlagte drag underveis. Startet med første draget i Soria og allerede her fikk jeg kjenne på varmen og kvittet meg med både væske og en del salt. Det var et stykke til San Nicolas og da vi kom dit var jeg allerede et stykke på minussiden på væskebalansen. Vi fylte opp og tok fatt på den varme dalen der vinden stort sett er fraværende og fjellsidene fungerer som reflektorer.

Det ble varmt… alt for varmt. Jeg startet dehydrert og det ble ikke noe bedre. Etter at draget var i gang tok det ikke lange tiden før jeg skrudde av gassen og vispet meg oppover på krabbegir, bare for å jobbe meg nærmere neste vannhull. Vidar og Øivind er litt bedre tilpasset og sto et stykke oppe i bakken og lurte på om jeg hadde punktert.. Kun kroppen, sykkelen var like hel men neddynket i saltlake 🙂

IMG_0127

IMG_0120

Vi kom oss opp til Artenara og her ble det fylt opp både flasker og magesekk med vann. Etter at kroppen fikk litt tid på seg til å absorbere den ukjente væsken kviknet jeg omsider til litt igjen og fikk kjørt et lite semidrag til mot slutten av turen. Alt i alt en bra tur og en tøff økt med nesten 4000 høydemeter og 160 km i fjellene.

Torsdagen tok jeg det meget rolig og satt på hjul med de andre bortover slettene mot flyplassen. De dro videre nordover mot Santa Brigida og Bandama, mens jeg snudde tidlig og tok meg en restitusjonsdag. Kroppen hadde skjønt at det kom til å gå med væske fremover så plutselig så føltes jeg mer som en vannballong enn syklist 🙂 Går gradvis over. Det ble en rolig dag med tid til å fylle opp lagre, ta vare på musklene og pleie kroppen. Nødvendig for å absorbere treningen ellers.

Fredag dro jeg og Vidar ut på en kortere tur med et par vekkedrag oppover mot San Bartolomé og til Santa Lucia. For en sjelden gangs skyld tok vi oss tid til en kaffestopp og nøt en dobbel americano i solveggen på den lokale kaféen. Der ble det servert vin til lokale, som åpenbart synes det var helt innafor å kombinere alkohol med scooterkjøring. Hvorfor ikke? Greit å vite hva man har å forholde seg til som myk medtrafikant..

12375909_10153590973281281_1981535565_o

I dag startet turen oppover i samme retning for oss alle tre som i går. Startet med å kjøre et drag i bakken mot Fataga, men for min del kjente jeg raskt at det ble et sjokk for kroppen med terskelintensitet da jeg ikke har fokusert noe på denne intensiteten enda. Vidar og Øivind kjørte bra oppover og vi samlet oss over en liten runde med kaffe på Bartolomé før vi trillet videre oppover. De to andre sliter litt med halsen og valgte dermed en kortere variant mens jeg dro videre mot Tejeda på leting etter mer bakker og naturopplevelser.

Klatringen fra Tejeda til toppen av øya via Cruz de Tejeda er ganske naturskjønn, men går på til dels dårlig asfalt. Ok oppover, men anbefales ikke nedover. Litt synd å ikke ha med seg noen på en slik tur for å dele utsikten, men vi skal etter planen også forbi dette området i morgen. Jeg fortsatte hvert fall opp til toppen, men ble ikke stående der. Var greit å ha med seg vest, for selv om det var 25 grader nede på Playaen var det ikke mer en 12 grader oppe på 1900 meter. Turen gikk sammenhengende derfra og ned igjen til kysten og der ventet gutta hjemme med havregrøten klar.

12374813_10156348528865271_442754709809957661_o

Vi får lagt ned et solid stykke trening her nede og dette er utvilsomt en god investering i grunnlaget for neste sesong. Bakkene gjør at det ikke er lett å få turer under 2000 høydemeter, det blir fort 3000 på en tur. Men man blir god på det man trener på sies det og slik det ser ut nå ligger det an til omtrent 55 timer i løpet av perioden. Det må man kunne kalle en bra dose.

Vi bor på Cay Beach, et charterhotell jeg også har bodd på tidligere. Halvpensjon er veldig praktisk med buffet både til frokost og middag. Jeg er overbevist om at mange av de andre gjestene lurer på hvor all maten blir av, for det er noen reale lass med næring som blir omsatt. Vi trives godt og jeg er blitt kronisk BOMS i kortspill på ettermiddagene. Liker ikke å tape, men hvem av oss konkurransemennesker gjør vel det 😀 Får prøve å kvitte meg med det stempelet..

IMG_0144

Leave a Reply