80% eller 110% ??

På tide med et reflekterende innlegg rundt mine livserfaringer igjen 🙂 Jeg har gjennom mine 34 år alltid vært opptatt av å flytte grenser, utfordre meg selv og har en grunntanke om at alt er mulig, det handler bare om å finne rette fremgangsmåten og kanskje man ikke klarer det alene, men sammen med de rette menneskene rundt seg kan man få det til.

493a2ea9-8766-4564-b276-a61281aed082

Dette innlegget handler om hva jeg har innsett og erfart gjennom mitt forsøk på å nå toppen innen terrengsykling. Da jeg begynte med sykkel for alvor i 2008 hadde jeg 25 år bak meg med en aktiv, allsidig idrettsbakgrunn. Jeg gikk på oppgaven med full innsats (110%) og ble det jeg vil kalle overseriøs. Man mister dermed perspektivet og det er kun et mål langt der i det fjerne som driver en videre i en prosess preget av tvang, “må”, og “skal”. Dersom man hadde byttet ut dette med “vil” og “bør” og justert ned ambisjonene til 80%, samt fokusert på fremgangen man har underveis og gledet seg over deltagelsen i seg selv hadde ikke resultatene gjort så stor skade og det selvpåførte stresset hadde ikke fått så stor innvirkning.

IMG_2268

Når man setter seg et mål er det viktig å spørre seg “hvorfor er dette viktig for meg?” og “hvor mye er jeg villig til å lide for dette”. Den indre motivasjonen er den sterkeste og uttrykk som “sultne ulver jakter best” er et eksempel på dette. Dersom målene kun stammer fra et ytre ønske om anerkjennelse, berømmelse, oppmerksomhet etc. vil man mye lettere gi opp når bakken blir bratt og man møter motgang. For det er ingen vei til toppen uten motbakker…! Det finnes ingen snarveier eller hemmeligheter til suksess. Hemmeligheten er hardt arbeid over tid og å reise seg opp og lære av sine feil. Derfor er det en hemmelighet for mange.

IMG_5769

Prioriterer man for hardt (110%) slik som jeg gjorde velger man bort mange andre faktorer av livet. Jeg velger å se på det som pilarer / bein som holder en plattform oppe. Dersom man har kun ett bein å stå på blir man mye mer sårbar og alt faller sammen dersom man ikke lykkes med det man legger full innsats i. Men dersom man legger 80% innsats har man også noe til overs til andre pilarer som familie, venner, hobbyer (ikke fysiske) osv. Har man da en tung periode og møter motgang har man andre bein å stå på som holder en oppe. Dermed blir ikke livet fullt så svart hvitt. Jeg har hatt mine runder med depresjon nettopp på bakgrunn av dette. Etter at jeg innså hvordan jeg plaget meg selv og gjorde det vanskelig både for meg og de rundt meg har jeg justert ned til 80% og nyter livet og også idretten mye mer.

IMG_7561

Jeg setter pris på at jeg er frisk, har en familie som er glad i meg og bryr seg, har mange gode venner og en fantastisk kjæreste. Jeg liker fremdeles å “leke” med grensene mine og oppleve mestring, og er alltid nysgjerrig på hvordan ting fungerer og hvordan ulike ting henger sammen. Studerer psykologi og lederskap på fritiden for å forstå mennesker og relasjoner bedre og jobber med å lære meg flere språk for å fjerne barrierer. Og oppe i alt dette har jeg aldri følt meg sprekere enn jeg er nå. Når man er avslappet og i harmoni virker også kroppen mye bedre.

IMG_7773

Alt er enkelt når man er i en flytsone. Er man ambisiøs er det derimot veldig lett å tenke “jeg klarer litt til”. Man flytter hele tiden grensene, men blir man overivrig (110%) er det veldig fort at man setter på skylappene og graver seg helt ned. I idrettssammenheng kan dette bety overtrening på sikt og igjen snakker jeg om det hysteriske. Tidligere år når jeg har følt meg bra har jeg bare lasset på enda mer trening til det omsider stoppet seg selv med mental burnout kombinert med at kroppen sa fullstendig stopp. Nå er jeg i bedre harmoni med kroppen og holder meg til 80%. En liten sikkerhetsmargin og mye flinkere til å finne sofaen når beina forteller meg at nå er det på tide å ta det rolig.

IMG_7826

Idrettsutøvere er ofte også 110% på kosthold. Svart-hvitt tankegang gjør at man fornekter seg kaker og andre goder livet har å by på. En diett er dømt til å feile fordi man til slutt får så lyst på den sjokoladen man aldri har tillatt seg at hele opplegget sprekker. Man får skyldfølelse og føler at dietten er feilslått. Men holder man seg til 80% er det plutselig ikke en diett lenger men en livsstil. Man kan unne seg kakestykket eller sjokoladebiten så lenge man balanserer det med aktivitet og et ellers sunt kosthold. Dermed forsaker man ikke noe, men gir seg selv belønning fordi man er flink.

IMG_8054

Noe av grunnen for min “feilslåtte” strategi med 110% er også at jeg har stått mye alene. Har man et positivt læringsmiljø med andre treningskamerater spiller man hverandre gode ved å adoptere hverandres vaner og luke ut uvanene som å være i overkant hysterisk på enkelte områder. Man jobber i samme retning om å flytte grenser, har en støttende kultur hvor man roser hverandres gode prestasjoner og bygger hverandre opp. Et miljø med en god trener / leder som deler sunne holdninger om 80% og ikke oppfordrer til 110% galskap gjør at flere vil trives og man får en økt bredde.

IMG_8080

Mange er heller ikke oppe på 80%. De går i komfortfella og tør ikke utfordre egne grenser for å utvikle seg. Som barn er alt nytt og det er sosialt akseptert å feile. Læring er jo en varig endring av atferd og dermed innebærer dette at for å lære må man i utgangspunktet gjøre en feil for deretter å korrigere denne. Jeg mener – ingen tryning, ingen trening. Dere skjønner sikkert poenget. Komfortfella innebærer at man kun trener på det man allerede er god på fordi man er redd for å prøve ting man er dårlig på. Jeg startet nettopp med gitar og følte meg avkledd. Det handler om å tørre å prøve nye ting og innrømme for seg selv at dette mestrer jeg ikke akkurat nå, men trener jeg mer på det vil jeg bli bedre dag for dag. Mestring bygger selvtillit!

IMG_8172
Ok. Dette var noen refleksjoner rundt 80 vs 110% innsats. Oppsummert mener jeg at jeg har lært mye av å “legge opp” min satsing da jeg endelig følte meg fri igjen. Ingen tvangstanker om ting jeg “må” gjøre da jeg gjør dette utelukkende fordi jeg trives med det og fordi det gir meg glede, frihets- og mestringsfølelse. Senker man skuldrene og slipper leken og barnet tilbake i livet sitter smilet løsere og tilværelsen blir mindre hysterisk. Gran Canaria har vært medisin for meg og jeg håper at å lese dette har vekket noen tanker for enkelte av dere også 🙂

IMG_7921

Leave a Reply