I Tour de Skis fotspor

I går kveld ladet vi opp i en perle av en italiensk landsby med Dolomittene som bakgrunnsteppe. Etappen i går var den lengste og tøffeste og på slutten mente Sigmund at han aldri hadde vært så sliten i hele sitt liv. Jeg gjorde hva jeg kunne for å støtte han gjennom og det er utrolig hva man klarer å mobilisere av krefter så lenge motivasjonen er tilstede.

Jeg brant også av en del krutt i front for å skjerme han for vind. Dette gjorde at vi kom oss bra gjennom en meget tøff etappe, men hadde mer enn nok å restituere for å være så klar man får blitt på start igjen i dag. Når man er over normalt sliten så sover man ofte litt dårlig og akkurat det var faktum for makker i natt. Sov ikke som en engel selv heller, men det er ikke nødvendigvis et minus for å fungere likevel.

Fra start i dag gikk feltet på sykkelsti bak mastermotorsykkel i godt driv. Det ble et langt strekk, men vi klarte å holde oss relativt langt fremme. Jo lenger bak man kommer jo mer nervøst blir det, så vi slapp unna de verste spurtene. Helt greit med de beina jeg hadde i dag :/

IMG_2747

Italian pizza with a view

I den første bakken kjørte jeg kontrollert hardt uten å gå helt i kjelleren og dette har normalt vært litt over det makker har klart å henge med på. Men det er tydelig at to pizzaer og en gelato gjorde mirakler, for i dag var han knallsterk. Jeg stoppet for å dytte i meg en bar på toppen, men før jeg hadde rukket å pakke vekk papiret var han på plass.

Vi kastet oss nedover traktorveien og tok fatt på andre bakken. Samme tendens der – overraskende bra trøkk i Sigmund og jeg er imponert. Tidligere har han aldri måtte gå i kjelleren på denne type ritt, men tydelig at det funker bra. Vi kom oss bra over andre klatringen, selv om det kostet en del krefter å henge med.

Men det var utvilsomt verdt det, for etter de to bakkene var et svært langt transportparti på grusvei i ekte Birken-stil. Her var det nytteløst å kjøre fra, så man satt i gruppe med de man klatret sammen med. Siden vi hadde investert en del i de to første bakkene var dette en sterk gruppe og vi jobbet bra bare for å være med.

Etter 36 km kom dagens første drikkestasjon. De andre i gruppa hadde langere med flasker plassert langs løypa så toget suste rett forbi. Vi kjører “self-service” og måtte stoppe for å fylle på med vann og sportsdrikke. Dermed hadde vi jobben lagt foran oss – det toget måtte vi ta igjen, for ellers ble transporten til bunn av dagens storbakke mye tøffere.

Traséen vi kjørte i er samme som brukes under den lange etappen på Tour de Ski. Kult å kjenne seg igjen fra TV-bildene, men heldigvis snøfritt. Ingen fatbikes i sikte heller 😀 Tilbake på sykkelen med fulle flasker var det tid for å ta en tur ned i kjelleren og finne krefter. Sigmund hadde som sagt vekket tempodyret med isen i går og la seg hardt i front.

Jeg måtte be han om å gå litt av gassen i perioder da det svei godt bare å ligge på hjul. Lett å bli overivrig også når man føler seg bra og man kan få svi kraftig for det senere. Det var tross alt 1300 høydemeter igjen som lå der og ventet på oss etterpå. Jeg gravde dypt og kjørte noen føringer selv og vi kom stadig nærmere gruppa foran. Til slutt hadde vi kjørt de inn og brukte resten av tiden inn til å ligge så billig på hjul som mulig, drikke og spise for å lade krefter til siste innsats.

cortina-summer-dolomites-1228

Cortina d’ Ampezzo

Den avsluttende bakken startet fra Cortina halvpent med 6% på asfalt. Dette er velkjent fra Solseterbakken hjemme på Gol og jeg fant meg godt tilrette. Deretter dro den til over på grus og det ble etterhvert ufint bratt. Etter et parti med krafttråkk på letteste utveksling gikk det over på asfalt og flatet ut.

Sigmund begynte virkelig å få merke at innsatsene på flata og i de første bakkene i dag hadde hatt sin pris og for min egen del kjentes det ut som noen hadde banka beina mine med hammer. Ikke go’beina akkurat. Vi kom oss til siste drikkestasjon og fylte opp nok engang. Merket at jeg var rimelig uvel bare av tanken på enda en energibar, men med så stor omsetning er man nødt til å opprettholde et jevnt inntak av både fast og flytende for at det skal fyre på slutten.

Resten av bakken var såpass bratt at noe “dragsug” kunne man se lenge etter. Traséen vi tok fatt på gikk over et pass i Dolomittene og er en del av løypa til Dolomiti Superbike. En brutal stigning og vi var begge rimelig kjørt her oppe. Mange turister i området som heiet oss over toppen og ga oss den siste lille energien vi behøvde.

dolomiti-Superbike-2

Dolomittene – rett og slett episk!

Da vi tok fatt på den lange utforkjøringen nedover mot mål var vi begge klar over at vi måtte sette sikkerheten først og holdt igjen i starten til blodsukkeret hadde kommet seg litt opp. Var litt løse steiner i starten, så vi tok det pent men likevel fikk vi fin flyt. Jo lenger ned vi kom jo fastere ble underlaget og med meg i front som “stifinner” og Sigmund på hjul så gikk det ganske bra unna etterhvert.

I starten av Transalp var Sigmund veldig usikker på sin utforferdighet, men jeg vil virkelig gi han skryt for i dag imponerte han. Jeg kjørte foran og fant linjene og han hang på som en klegg. Svingteknikken begynner å sitte og han kjører stadig brattere partier. Man blir åpenbart bedre av det man trener på og med alle de utforkjøringene vi har fått kost oss i her har vi fått en bra dose med flyt og flyttet noen grenser.

Utforkjøringen var en sammenhengende fest og Sigmund var overbevist om at dette var den kuleste flytstien han hadde kjørt. Er absolutt ikke feil med Dolomittene i bakgrunnen heller og en fast, rask skogbunn med mange artige doserte svinger. Fin flyt og sikker, rask utforkjøring. Stort smil på oss begge! Vel nede var det 5 km flatt på asfalt i motvind til mål. Dette er jo det vi kan best, så vi fant oss tilrette og gravde frem dagens siste dose med watt. Korte føringer og jevn rullekjøring og så var den dagen over.

Endte på en 40. plass i dag også, så det ser virkelig ut som det er her i området vi hører hjemme på lista. Hovedmålet vårt er jo å nyte reisen og ha det gøy hele veien, og det klarer vi selv med null i blodsukker så da må vi si oss happy. Resultatet spiller ingen rolle så lenge vi har det kult sammen 🙂

I morgen kommer en dag der vi ikke får en eneste meter gratis. Det går jevnt opp og ned hele dagen og etappen ser ut som en sløv sag. Mange av bakkene er ufint bratte for oss som er bygget for litt mer moderate stigninger. Men da får jeg hvertfall en real dose med krafttråkk i bagasjen i det minste. Sigmund får slitt inn lilleskiva si også, så noe bra kommer jo ut av det.

Skjermbilde 2015-07-22 kl. 18.05.32

Vi tar morgendagen som en tur som vi har gjort hver dag. Er selvsagt et konkurranseinstinkt i oss, så vi blir nok slitne i morgen også. Beregner ca 4:5o på de 3137 høydemetrene vi skal kjempe oss gjennom. Det koster også en del ekstra i varmen vi må jobbe i (opp mot +40 på GPS-en) og en høyde over havet på 2200 meter. Men vi skal nok klare å ha det gøy i morgen også til tross for slitet 😉

One Comment:

  1. Urolig gøy og lese. Inspirerer ?

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.