Mr Murphy er som vanlig med oss

I natt sov vi på et hyggelig lite italiensk familiehotell oppe i en sidedal ca 10 km fra arenaen. Eller – JEG sov hvertfall som en stein for første natt på lang tid. Slokna med en gang hodet traff puta og våkna brutalt av vekkeklokka kl 06:40. Sigmund hadde registrert dette og var misunnelig på mitt gode sovehjerte, for han hadde ikke akkurat ladet batteriene gjennom natta.

Italiensk frokost er det heller ikke mye “langkjedede karbohydrater” å skryte av. Tydelig at kaffe er det de kan best og til frokost er det da vanlig med kaffe og kaker!?! Jeg fant meg da müesli og en form for brød og fikk ordnet med eggerøre og parmaskinke. Grei oppladning det. Ingen av oss har spesielt matlyst om dagen og kroppen prøver å si stopp. Men vi vet at man trenger energien for å komme seg gjennom 3000+ meter med klatring.

Siden vi hadde klatret noen høydemeter som nedkjøring i går etter etappen for å komme oss til hotellet ble veien ned igjen en fin start på dagen. Trille ned til start i Alleghe og stille opp syklene. På vei ned så vi at bosset til Sigmund var delvis med rundt og det betyr at det er på tide å bytte enten boss eller lager. Det var da under én time til start og ingen har slikt liggende.

Dermed ble det impulskjøp av nytt hjulsett og flytte over dekk, skiver og kassett. Alt dette ble gjort med høyeste grad av ro og effektivitet og sykkelen stod klar i båsen 40 min før start. Kan ikke kalles en “last-minute-repair” engang 🙂 Nye, fine hjul men ikke fullt så smoothe bein.

Første 5 km kjørte masteren i lett utforbakke på asfalt og ledet oss inn i dagens første klatring. Den var såpass steil at det ikke var noe jeg kunne hjelpe Sigmund med, så jobben måtte gjøres utelukkende av den enkelte. Jeg kjørte litt i forkant og ventet på toppen. Ventet unormalt lenge, og da min kamerat omsider dukket opp meddelte han at frokosten hadde kommet i retur.

Med andre ord – full fokus på å få i gutten næring og passe på energinivået og væskebalansen utover dagen. Det var litt overskyet i dag og det gjorde at det ble lagt et lite filter foran sola som skjermet oss for den verste steikinga. Jeg trives mye bedre når det er 18-20 grader som i dag enn når det drar mot 40. Opp til første drikkestasjon var nok en bratt bakke hvor jeg ble sittende å kverne på tunge gir og skled ifra.

Etter å ha fylt opp flasker, nye barer på lomma og tatt meg litt salt agurk og melon så kom Sigmund med godnyheten om at han hadde spydd enda engang. Virker som kroppen virkelig prøver å fortelle at den ikke er veldig glad i dette overgrepet den er i ferd med å utsettes for. Vi tok oss tiden og fylte opp skikkelig med næring i et forsøk på å holde det gående til mål.

Tempoet var en del lavere enn på de fire første etappene, men som vi har sagt hele veien så er målet å komme sikkert gjennom og nyte opplevelsen. Mange lag rundt oss slet veldig og det var flere som var tydelig irritert på makkeren sin. Dette har vi skånet hverandre for da vi har null fokus på resultat og heller oppmuntrer hverandre til å tenke positivt og løfte blikket for å nyte naturen og reisen i tunge perioder hvor man sitter og kikker på stem-bolten.

San_Martino_di_Castrozza

Dagens målby: San Martino di Castrozza

I går hadde jeg en tung dag, men i dag var det definitivt Sigmunds tur til å gå i seg selv bare for å komme seg gjennom. Siste matstasjon var i starten av en lang sammenhengende klatring på grus over 9 km. Vi tok oss tiden her også for å bidra til at blodsukkeret til en sliten krabat holdt til mål og fortsatte kontrollert oppover grusen mot toppen.

Dette var dagens siste dose med bakker og en stigning som passet oss godt. Jeg lå i front og styrte tempoet etter wattmåleren for å sikre at det gikk jevnt og at variasjoner i blodsukker ikke skulle gjøre at man brant mer krutt enn man hadde godt av. Vi tok en del plasser da flere hadde det vesentlig tyngre enn oss og kom oss over siste kneika for dagen.

Da gjenstod kun noen få, enkle kilometer på grus og asfalt før et lett stiparti og rett i mål. I aller siste grussving mister Sigmund festet og går i bakken. Skuldra får seg en real trøkk og vi tar en timeout så han får kommet til seg selv og vurdert omfanget. Utstyret klarte seg fint, men skuldra er så smertefull at han ser det som 99% urealistisk at den er kjørbar i morgen og dermed er det meningsløst å lide seg gjennom de siste få km på sti før vi hadde vært i mål.

Dermed ender rittet for “Gutta på skauen” 3 km før mål på femte etappe. Vemodig, men helsa kommer først. Sigmund tok turen innom sykehuset for kontroll mens jeg fortsatte solo til mål. Siste stipartiet var også dagens innlagte enduro-segment og her fant jeg flyten. Ble ikke veldig mye hindret av andre i løypa så det gikk bra unna. Mye publikum også, så det var kult.

Skjermbilde 2015-07-23 kl. 19.04.06

De to siste etappene blir solo treningsturer for meg. Kan ikke gå glipp av de to siste etappene selv om laget er ute av konkurransen. Kjører kontrollert både oppover og nedover, for jeg vil til Riva på sykkel.

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.