Perfeksjonismens mørke side

Depression

Mange av dere kjenner meg sikkert som perfeksjonisten Haugo som er svært opptatt av detaljer, trener for harde livet og mislykkes gang på gang i konkurranse. Men hvorfor er det slik og hva skjuler seg egentlig bak fasaden?

Det er ingen hemmelighet at jeg er en perfeksjonist. Jeg finner ro i system, orden, struktur og rutine og leter alltid etter en logisk forklaring og tenker veldig mye. Ofte kan det bli for mye tenking og følelser blir undertrykket. Jeg er dermed ikke flink til å lytte til kroppen og de signalene den prøver å gi meg og dermed bikker det ofte over.

Jeg ønsker å spole tilbake i tid.. Startet med sykling midt på 2000-tallet og da var det bare fordi det var gøy med fart og spenning og noe nytt og utfordrende. Men i mine gener ligger et konkurranseinstinkt og en stahet som gjør at jeg alltid ønsker å bli bedre og aldri gir opp. I utgangspunktet er dette en god egenskap.

Disse egenskapene gjorde at jeg midt på 2000-tallet også bestemte meg for å trene meg opp til å bli elitesoldat, noe jeg klarte og var frem til jeg fant ut at det ikke gikk å kombinere med den økende plassen syklingen tok i mitt liv. Det ble dermed et valg om å endre livsstil i 2010, det året jeg syklet best. Da syklet jeg inn til en 7. plass i Birken og fikk blod på tann.

Jeg skaffet meg trener, begynte å fokusere på å slanke meg for å bli raskere oppover og byttet fra tilværelse som elitesoldat til student for å få mer tid til å trene og redusere totalbelastning. Under hele denne prosessen som treningstimene økte og jeg fikk et snevrere og snevrere fokus på sykkel kuttet jeg broer.

Sosial omgang med venner ble gradvis utvasket, rutiner om å legge seg tidlig for optimal restitusjon gjorde at jeg aldri var oppe lenger enn 23 og dermed aldri ute på byen, alkohol eliminert fordi det var usunt og ikke optimalt osv. Rune Høydahl har sagt ”man må ikke bli så seriøs at man blir useriøs” og jeg føler meg direkte truffet.

Nå har det gått 5 år siden min toppsesong i 2010. For hver oktober når sesongen er over og de fleste normale syklister senker skuldrene står jeg der supermotivert for å starte på nok en treningsvinter for å bygge meg opp og få til det jeg ikke fikk til i sesongen som gikk. Superdedikert, målbevisst med høy arbeidsmoral og bra utvikling gjennom vinteren og når mars kommer er jeg sterkere enn aldri før.

Dette er en gjenganger hver vinter. Men så skjer det noe. All mental og fysisk energi er brukt opp i løpet av vinteren og når sesongen starter i Norge er jeg fullstendig utbrent og ferdig. Det har skjedd så mange ganger før og det skjer igjen. Syklingen har tatt førersetet i livet mitt og når det går dårlig er det ingen bak rattet.

Siden jeg har prioritert / satset så hardt så har jeg ingen venner igjen – kun bekjente. Ingen som ringer meg og spør meg om jeg vil være med å finne på noe eller noen som inviterer meg med. Dette er selvsagt helt selvforskyldt men jeg føler meg ensom og når syklingen går så langt under hva jeg egentlig burde prestere med 900 treningstimer i året så knekker dette meg fullstendig.

De rittene jeg har kjørt så langt i år har jeg ikke vært i nærheten av hva jeg har vist på trening i vinter og det er tyngre og tyngre å svelge hvert nederlag jeg møter. Det koster å stille opp sykkelen på startstreken, men all glede og motivasjon er nå helt borte.

Jeg skriver dette som en forklaring på hvorfor jeg av og til kan oppleves som ”frekk” eller ”brå”. Jeg er bare et menneske og er inne i en tung periode akkurat nå. Men konkurransegenet ligger der og staheten gjør at jeg sannsynligvis kommer til å fortsette å sikte mot å forbedre meg. Men selvtilliten har fått seg en knekk og jeg trenger hjelp. Hvis noen av dere har noe å bidra med så setter jeg stor pris på det – uansett

3 Comments:

  1. Så trist, men veldig veldig modig skrevet. Håper det løsner seg.

  2. Ola Petter Odden

    Veldig modig av deg å gå ut å fortelle hvordan du føler deg i en situasjon som dette. Det er synd at du føler at du mislykkes, til tross for all innsatsen. Jeg synes det har vært veldig nyttig å lese innleggene dine, både det som gjelder utstyr, trening og konkurranser. Så der har du i hvert fall lykkes!
    Når det gjelder dine egne prestasjoner. så har du vel selv satt fingeren på hva problemet er; at du kjører deg selv for hardt, slik at du ikke har overskuddet til å prestere så godt som du mener du kan når det gjelder.
    Jeg føler litt på det du beskriver, ved at prestasjonene kanskje ikke står i stil med treningsinnsatsen. Men jeg er i den heldige situasjonen at jeg fremdeles har framgang, og fremdeles synes det er gøy å sykle , både trening og ritt. Men noen ganger tenker jeg på hva som vil skje når jeg når mitt potensiale og stagnerer. Vil jeg klare å ikke trene for mye? Vil jeg klare å justere målene mine? Jeg har innfunnet meg med at jeg aldri blir noen toppsyklist, men vil gjerne trene godt. Det vil si at jeg må trene mye men ikke for mye. Ikke spise for mye, men spise nok til at kroppen får det den trenger for å bygge seg opp etter treningsøktene. Prøve å ha god kvalitet på treningen min, og virkelig pushe i hardøktene. Men samtidig ikke glemme å ha det gøy, for det er derfor jeg sykler. Så i dag blir det en rolig koseøkt sammen med noen venner for min del

  3. Noen forslag du kan bruke:
    Ikkje still opp på ritt, uten at du er overbevist om at du kommer til å prestere. Har vanskelig for å forstå at kroppen skal prestere viss ikkje hovudet har trua, og negative rittopplevelser er vel ikkje noe ein vil oppsøke?
    Flytt fokuset over på temposykkelen ei stund, ny arena med forbedringspotensiale
    Kjør intervaller uten wattmåling, gjør treningen litt meir uhøytidelig.
    Ha andre arenaer enn sykling, som gir energi, fleire bein å stå på, når det eine beine knekke, for motgang vil alltid komme.

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.